Når vi skulle vurdere hvor vi skulle dra på ferie sommeren
2018 så savnet vi informasjon om hvordan dette egnet seg for en famile med små
barn. Det eneste vi hadde å gå på var en artikkel i magasinet Norsk Klatring,
som ikke gikk særlig i dybden på det vi ønsket å finne ut. Derfor skriver jeg
like gjerne litt selv nå som vi har vært her i to uker (4.-19- juli), og
forhåpentligvis vil noen ha nytte av denne informasjonen.
Vi har to barn på fem og to år. Minsten skal hvile fra 12
til 2ish i vogn. Og vi vil gjerne være ute i natur og buldre og det bør være
barnevennlig og ikke for mye kobbel med anmarsj da vi skal slepe på to pads,
vogn, mat og annet ræl. Det var premissene.
Først av alt, i klatreverden går dette stedet nord i Italia (et
steinkast unna Sveits) som Val di Mello for klatrere. Egentlig heter det
primære dalsystemet som det er klatring i Val Masino. Buldringen kan kort
oppsummert deles inn i tre områder. Val Masino, Val di Mello og Bagni di
Masino.
Sketcha inn litt detaljer fra google maps.
Her er kartet fra føreren med sektorene tegnet inn.
Feltene
Val di Mello ble vi fort frarådet å buldre i. Ironisk nok,
iom det er stedet som er mest kjent og navngir både klatrestedet og den kjente
Melloblocco eventen. Det skal være helt utrolig grovt med store krystaller, og
være glatt som pokker på sommertid. Dessuten lar det seg ikke gjøre å kjøre bil
inn, men en må enten gå inn (minst 30 min uten unger), eller betale for å la
noen kjøre deg inn i minibuss. Vi tok en tur inn en dag siden det skal være
utrolig fint der inne. Fint var det, men vi så få bulder og det var langt å gå
inn til sektorene. Mao, Val di Mello er bare å utelukke gitt premissene våre. Dessuten
var det ikke allverdens av linjer her som så inspirerende ut i føreren.
 |
| Fint i Mello |
 |
| Og god ost og skinke |
Hovedvekten av stein, både for buldring og sportsklatring må
sies å være i Val Masino (Piana del Remenno som feltet heter). Vi møtte få
andre som buldret de første dagene, og vi skjønte fort hvorfor. Det var VARMT
og utrolig sleipt på steinene. Tauklatrere (som klatrert på lett nivå) var det
flust av. Vi sjekket ut flere sektorer, og mange av dem begynner roadside der
terrenget er flatt og barnevennlig, men innover sektorene kan det bli noe
knotete og veggetert. Noen av de vi klatret på er Tarzan (super barnevennlig
med cafe som serverer kaffe og is rett ved siden), Vesido og Zocca Superiore.
 |
| Den kjente monster stieinen Sasso Remenno rett bak buldrerne. Angivelig Europas største stein. Det tror jeg på! |
 | ||
Steinen fra andre siden. Det går mange ruter på steinen. Også på flere andre store steiner rett bak, litt som i myra i Oltedal for de som er kjent der.
 Denne sektoren med flere tøffe ruter lå rett bak huset vårt. Ruta på areten er 8/8+. Fikk lyst å låne sele og tau.. |
 |
| Fet 7b+ (Green Man) på Visidio sektoren. Den lokale helten fra hotellet i bygda, tidenes mann! |
 |
| Green Man 7b+ |
 |
| Olaug buldrer på Zocca Superiore |
 |
| Ådne buldrer ved badeplassen på Visidio |
Etterhvert sjekket vi ut Bagni, som er den siste forgreiningen i dette tredelte dalsystemet, som i følge føreren var stedet å buldre om sommeren. Bingo! I flott barskog som skygget for den intense sommersolen var det flere sektorer med fine linjer og det var svalt og godt. Dette var også fritt for høy vegetasjon som brennenesler og andre planter med flått som det var andre steder, og en fin plass for ungene å leke med pinner og kongler. I Bagni er det to store sektorer, Belvedere og Ersaf. Førstnevnte har noe bratt anmarsj, men det er ikke lengre en 5 min å gå til klassikeren Oscurita (flere varianter av denne fra 7a til 7c). Litt lenger oppe på feltet er det mange høyre og stolte linjer, som en bør ha litt pads på. Disse så skikkelige stilige ut.
 |
| Oscurita 7c (7a stå) på Belvedere |
 |
| Til venstre og midt mellom trærne på denne går det to 7a highballs. Høyte oppe på Belvedere |
 |
| En 7b+ highball på øvre del av Belvedere. Sitstart er 8a. Litt for få pads, toppen så comitting ut... |
Parkerer du 200 meter lenger opp er det tilsvarende langt å
gå til Ersaf, og noe mindre bratt. Her var det flere flotte linjer som vi lekte
oss på resten av oppholdet. Sjekk ut La Balance og Lady Red steinen, mye å
gjøre i det området. I enden av Ersaf feltet sluttet barskogen og en flott eng
åpenbarte seg. Helt topp å henge ut med ungene for å leke og buldre, og flere buldresteiner som passet perfekt for ungene.
 |
| Anmarsj |
Markjordbær fra enga på Ersaf
Ane er happy
Rett opp fra parkeringen kommer du til Lady Red steinen og flere andre ting på 6 og 7 tallet:
 |
| Slutten av Lady Red Plus 7c. |
 |
| Mange fine bulders for femåringen på Ersaf |
 |
| Anmarsjen opp, ca 100 meter |
 |
| Denne feite kompresjonslinja var noe av det tøffere jeg så her. 8a+! |
Vær og forhold
Noen venner av oss skulle være med oss men droppa det fordi
de hadde sjekket værstatistikk som tilsa at det var «kaldt» her. Det var knapt
en dag under 26 grader, og dette var normalt på sommeren i følge en lokal fyr
vi buldret med flere ganger. Vi fant også ut at noen av feltene i Val Masino
funker på morningen. Pga dalens retning og bratte fjellsider, kommer det knapt
sol der før i 10 tiden. Er du tildig oppe og ute kan du nyte godt av dette.
Etter solens ankomst er det definitivt Bagni som gjelder. Værvarsel var et
problem, da både trofaste yr.no og andre værtjenester hadde problem med å melde
værprognoser som var det minste nøyaktige. Vi ble plaget av noen sinnsyke
regnbyger på kveldene og nettene innimellom, og det preget definitivt dagen
etterpå med en vanvittig luftfuktighet. Den siste uken regnet det hver kveld
fire kvelder på rad. I følge de lokale kunne det være sånn, men ikke som en
regel (godt å vite).
Buldringen
Det første som slo oss var at dette var et av de stedene vi
har besøkt med grovest stein, kanskje på lik linje med Kjugekull i Sverige.
Ikke akkurat en positiv ting. For de som kjenner Rogalandbuldringen vil jeg
sammenligne det med Dale eller Lysebotn. Dette inntrykket modererte seg
heldigvis noe etterhvert, og vi opplevde at steinkvaliteten varierte fra nevnte
sort, til mer smooth granitt ala Chironico i Sveits. Altså litt av hvert. Men i
hovedsak grovt, og granitten var på det jevne preget av store kvarts og
feltspatt krystaller (og vi buldret ikke på det som angivelig var det groveste
en gang i Mello...). Tross dette, og julivarmen kombinert, så mista vi ikke så
mye hud som vi hadde trodd (ja, vi brukte Antihydral og små barn begrenser
dagene noe). Bulderne er veldig inngått (litt for mye for noens smak kanskje)
og takene bar ofte preg av å blitt klatret på av alt for mange folk og sjelden
rensa skikkelig. De hadde det klassiske tykke kalklaget som ikke kunne børstes
bort og fottakene var skikkelig gummiert. Dette gjaldt spesielt klassikerne.
Feltene i Bagni var utviklet i nyere tid og bar i mindre grad preg av dette en
bulderne i Val Masino. Med unntak av Font (Bas Cuvier som unntak) har de fleste
internasjonalt kjente buldreområdene dette problemet og det er dessverre ikke til å
unngå.
Dette stedet har mye stein. MYE stein. Det må sies å være en
av de største fordelene med området. Vi så bare en brøkdel, og jeg er overveldet
over mengden stein og de bratte linjene dette stedet har å by på. Dessuten er
det bare 10 minutter kjøring fra A til Å, så det er rimelig konsentrert. Dette
syntes vi var en veldig positiv ting, da vi har over tusen buldreproblem å
velge mellom med en radius på fem-ti minutters kjøring og korte anmarsjer. Mange
linjer er world class og skikkelig fine. Selv om det var bulder i føreren ned
til grad 3 og 4 var det veldig mye fra 6c til 8a, som er positivt om du trives
på 7-tallet.
Flere av steinene har utallige varianter og starter, som vi
kanskje synes er unødvendig. Spesielt når det er så utrolig mye stein her. Men
det er bare å ikke klatre disse og holde seg til de linjevalgene du selv synes
er mest naturlige. Dette er kanskje litt typisk for felt utviklet nær store
byer med mange folk som klatrer og utvikler.
Noen eksempler fra føreren
Ellers
Stedet er skikkelig fint lokalisert i bunnen av Alpene, og
det er rolig og fint og har en god atmosfære. Alle folk vi møtte var utrolig
hyggelige og gjestfrie. I ukene er det veldig rolig her, mens i helgene er det
drøyt mye folk fra Milano som tar turen opp, og parkeringsplass kan være
vanskelig å finne hvis en ikke er tidlig ute.
De fleste tauklatrer eller skal
gå på fjellturer, så på buldrefeltene er det fredelig og rolig.
Det er flere fine badeplasser langt elva, men vanner var noe
av det kjøligere slaget for far, men det stoppet ikke mor og ungene fra å bade
jevnlig.
 |
| Fra badeplassen ved Centro Montagno nær huset vårt |
Fra campingplassen fem minutter oppi dalen.
Vi fant tre lekeplasser, hvor alle hadde buldring i nærheten
om det skulle være et behov. Alle disse var nær eller rett ved et sted der de
serverte mat og drikke som var glimrende.
 | ||
Fra campingplassen, rett ved badeplassen på bildet ovenfor. Dette var nok ungenes favoritt.
|
Det er et par jalla matbutikker i området i Cataeggio og San
Martino, men utvalget er dårlig og prisene høye, så det anbefales å kjøre
storhandling på f.eks Iperal i Morbegno på hviledager (20 min å kjøre).
Bo hvor?
Før vi dro var vi veldig i tvil om vi skulle bo i Morbegno
og omegn, hvor det var flere steder på Airbnb å velge fra. Fruen tok en
sjefsavgjørelse om at vi burde bo oppe i dalen. Det kosta oss noen laken ekstra
og utvalget var lite, men var verdt det. Den fleksibiliteten er alfa omega. Da
hadde vi muligheten for morgenøkter, og komme tilbake til huset som tok få
minutter for å chille mens den verste varmen stod på midt på dagen og minsten
kunne hvile hjemme som gjorde at vi av og til slapp å slepe på vogna.
Mao, det er best å bo nær klatringa, så altså en plass i Val
Masino dalen. San Martino hadde vært midt i blinken, men Cataeggio er også
glimrende (se kart øverst).
Nyttige fakta
- -Det tar to timer å kjøre fra Malpensa flyplassen
i Milano.
- -Litt mygg og flått kan kan forekomme, så ta gjerne
med insektmiddel
- -Pizza her er skikkelig digg og billig på
restaurantene. Restaurantene åpner ikke før kl 18.00
 |
| Pizza nok en gang. Denne gang i San Martino, Fiorelli het stedet. Meget bra. |
- -Italia er et u-land, og flere steder tar de ikke
kort, så ha cash parat just in case
- -Det er god mobildekning de fleste stedene i
dalene her. Bra for å finne desperat beta på youtube
- -Klatrefører finnes kun i bokform, og fås kjøpt i
klatresjappa i San Martino, eller på Centro Mortegno og Hotel Miramonti i Cataeggio
(sistnevnte har meget god mat, hyggelig service og sønnen i familiekartellet er
ivrig buldrer og ble med oss ut å viste oss classics)
- -Vurder å ta med sele og tau. Det er flere bolta
ruter som ser fete ut, og mye tradklatring
for de som driver med sånt
- -Den totale reisetiden er ålreit og det er lett å
finne rimelige billetter til Milano som er en bonus
Konklusjon
Som buldredestinasjon med kids funker det bra på sommeren. Er
du harbarka buldrer der forhold betyr alt er det Rocklands eller Magic Wood som
gjelder i sommermånedene, men det er ikke særlig barnevennlig for de minste. De
øvrige stedene med bra klatring som er banevennlig er minst like klamt i
varmen, så konklusjonen må bli at Val Masino er et bra alternativ til f.eks Font, spesielt om
du ikke har vært der før. Du kan jo selvsagt opte for en annen årstid. Oktober
og november skal visst være lite regn og noe kjøligere. Selv på vinteren snør
det knapt så du kan dra der i februar for godt stick (uten unger).
Det er noe koselig og unikt med kulturen oppi Alpene, det å
sitte å spise pizza og nippe til en duggfrisk birra mens en iaktar talløse
spisse topper er noe for seg selv. Det går i alle fall charterferie en høy
gang. Det er ikke utenkelig at vi tar en tur til med ungene. Det er heller ikke
utenkelig at jeg tar en kompistur der på den kjøligere halvdelen av året for litt
mer seriøs støting J
No comments:
Post a Comment