Buldring i Val di Mello (Val Masino) med barn

Når vi skulle vurdere hvor vi skulle dra på ferie sommeren 2018 så savnet vi informasjon om hvordan dette egnet seg for en famile med små barn. Det eneste vi hadde å gå på var en artikkel i magasinet Norsk Klatring, som ikke gikk særlig i dybden på det vi ønsket å finne ut. Derfor skriver jeg like gjerne litt selv nå som vi har vært her i to uker (4.-19- juli), og forhåpentligvis vil noen ha nytte av denne informasjonen.

Vi har to barn på fem og to år. Minsten skal hvile fra 12 til 2ish i vogn. Og vi vil gjerne være ute i natur og buldre og det bør være barnevennlig og ikke for mye kobbel med anmarsj da vi skal slepe på to pads, vogn, mat og annet ræl. Det var premissene.

Først av alt, i klatreverden går dette stedet nord i Italia (et steinkast unna Sveits) som Val di Mello for klatrere. Egentlig heter det primære dalsystemet som det er klatring i Val Masino. Buldringen kan kort oppsummert deles inn i tre områder. Val Masino, Val di Mello og Bagni di Masino.

Sketcha inn litt detaljer fra google maps. 

Her er kartet fra føreren med sektorene tegnet inn. 

Feltene

Val di Mello ble vi fort frarådet å buldre i. Ironisk nok, iom det er stedet som er mest kjent og navngir både klatrestedet og den kjente Melloblocco eventen. Det skal være helt utrolig grovt med store krystaller, og være glatt som pokker på sommertid. Dessuten lar det seg ikke gjøre å kjøre bil inn, men en må enten gå inn (minst 30 min uten unger), eller betale for å la noen kjøre deg inn i minibuss. Vi tok en tur inn en dag siden det skal være utrolig fint der inne. Fint var det, men vi så få bulder og det var langt å gå inn til sektorene. Mao, Val di Mello er bare å utelukke gitt premissene våre. Dessuten var det ikke allverdens av linjer her som så inspirerende ut i føreren.

Fint i Mello

Og god ost og skinke

Hovedvekten av stein, både for buldring og sportsklatring må sies å være i Val Masino (Piana del Remenno som feltet heter). Vi møtte få andre som buldret de første dagene, og vi skjønte fort hvorfor. Det var VARMT og utrolig sleipt på steinene. Tauklatrere (som klatrert på lett nivå) var det flust av. Vi sjekket ut flere sektorer, og mange av dem begynner roadside der terrenget er flatt og barnevennlig, men innover sektorene kan det bli noe knotete og veggetert. Noen av de vi klatret på er Tarzan (super barnevennlig med cafe som serverer kaffe og is rett ved siden), Vesido og Zocca Superiore.

Den kjente monster stieinen Sasso Remenno rett bak buldrerne. Angivelig Europas største stein. Det tror jeg på!

Steinen fra andre siden. Det går mange ruter på steinen. Også på flere andre store steiner rett bak, litt som i myra i Oltedal for de som er kjent der.

På Sasso Remennom steinen lå disse rutene roadside. Rutene bak Ådne er bratte og i 8a+-8b+ sjiktet.

Denne sektoren med flere tøffe ruter lå rett bak huset vårt. Ruta på areten er 8/8+. Fikk lyst å låne sele og tau..

Fet 7b+ (Green Man) på Visidio sektoren. Den lokale helten fra hotellet i bygda, tidenes mann! 

Green Man 7b+

Olaug buldrer på Zocca Superiore

Ådne buldrer ved badeplassen på Visidio

Etterhvert sjekket vi ut Bagni, som er den siste forgreiningen i dette tredelte dalsystemet, som i følge føreren var stedet å buldre om sommeren. Bingo! I flott barskog som skygget for den intense sommersolen var det flere sektorer med fine linjer og det var svalt og godt. Dette var også fritt for høy vegetasjon som brennenesler og andre planter med flått som det var andre steder, og en fin plass for ungene å leke med pinner og kongler. I Bagni er det to store sektorer, Belvedere og Ersaf. Førstnevnte har noe bratt anmarsj, men det er ikke lengre en 5 min å gå til klassikeren Oscurita (flere varianter av denne fra 7a til 7c). Litt lenger oppe på feltet er det mange høyre og stolte linjer, som en bør ha litt pads på. Disse så skikkelige stilige ut.

Oscurita 7c (7a stå) på Belvedere

Til venstre og midt mellom trærne på denne går det to 7a highballs. Høyte oppe på Belvedere

En 7b+ highball på øvre del av Belvedere. Sitstart er 8a. Litt for få pads, toppen så comitting ut... 

Parkerer du 200 meter lenger opp er det tilsvarende langt å gå til Ersaf, og noe mindre bratt. Her var det flere flotte linjer som vi lekte oss på resten av oppholdet. Sjekk ut La Balance og Lady Red steinen, mye å gjøre i det området. I enden av Ersaf feltet sluttet barskogen og en flott eng åpenbarte seg. Helt topp å henge ut med ungene for å leke og buldre, og flere buldresteiner som passet perfekt for ungene.

 Bilder fra Ersaf og enga i ytre del av feltet

Anmarsj

Markjordbær fra enga på Ersaf

Ane er happy

Rett opp fra parkeringen kommer du til Lady Red steinen og flere andre ting på 6 og 7 tallet:

Slutten av Lady Red Plus 7c. 

Mange fine bulders for femåringen på Ersaf

Anmarsjen opp, ca 100 meter

Denne feite kompresjonslinja var noe av det tøffere jeg så her. 8a+! 

Vær og forhold

Noen venner av oss skulle være med oss men droppa det fordi de hadde sjekket værstatistikk som tilsa at det var «kaldt» her. Det var knapt en dag under 26 grader, og dette var normalt på sommeren i følge en lokal fyr vi buldret med flere ganger. Vi fant også ut at noen av feltene i Val Masino funker på morningen. Pga dalens retning og bratte fjellsider, kommer det knapt sol der før i 10 tiden. Er du tildig oppe og ute kan du nyte godt av dette. Etter solens ankomst er det definitivt Bagni som gjelder. Værvarsel var et problem, da både trofaste yr.no og andre værtjenester hadde problem med å melde værprognoser som var det minste nøyaktige. Vi ble plaget av noen sinnsyke regnbyger på kveldene og nettene innimellom, og det preget definitivt dagen etterpå med en vanvittig luftfuktighet. Den siste uken regnet det hver kveld fire kvelder på rad. I følge de lokale kunne det være sånn, men ikke som en regel (godt å vite).  

Buldringen

Det første som slo oss var at dette var et av de stedene vi har besøkt med grovest stein, kanskje på lik linje med Kjugekull i Sverige. Ikke akkurat en positiv ting. For de som kjenner Rogalandbuldringen vil jeg sammenligne det med Dale eller Lysebotn. Dette inntrykket modererte seg heldigvis noe etterhvert, og vi opplevde at steinkvaliteten varierte fra nevnte sort, til mer smooth granitt ala Chironico i Sveits. Altså litt av hvert. Men i hovedsak grovt, og granitten var på det jevne preget av store kvarts og feltspatt krystaller (og vi buldret ikke på det som angivelig var det groveste en gang i Mello...). Tross dette, og julivarmen kombinert, så mista vi ikke så mye hud som vi hadde trodd (ja, vi brukte Antihydral og små barn begrenser dagene noe). Bulderne er veldig inngått (litt for mye for noens smak kanskje) og takene bar ofte preg av å blitt klatret på av alt for mange folk og sjelden rensa skikkelig. De hadde det klassiske tykke kalklaget som ikke kunne børstes bort og fottakene var skikkelig gummiert. Dette gjaldt spesielt klassikerne. Feltene i Bagni var utviklet i nyere tid og bar i mindre grad preg av dette en bulderne i Val Masino. Med unntak av Font (Bas Cuvier som unntak) har de fleste internasjonalt kjente buldreområdene dette problemet og det er dessverre ikke til å unngå.

Dette stedet har mye stein. MYE stein. Det må sies å være en av de største fordelene med området. Vi så bare en brøkdel, og jeg er overveldet over mengden stein og de bratte linjene dette stedet har å by på. Dessuten er det bare 10 minutter kjøring fra A til Å, så det er rimelig konsentrert. Dette syntes vi var en veldig positiv ting, da vi har over tusen buldreproblem å velge mellom med en radius på fem-ti minutters kjøring og korte anmarsjer. Mange linjer er world class og skikkelig fine. Selv om det var bulder i føreren ned til grad 3 og 4 var det veldig mye fra 6c til 8a, som er positivt om du trives på 7-tallet.

Flere av steinene har utallige varianter og starter, som vi kanskje synes er unødvendig. Spesielt når det er så utrolig mye stein her. Men det er bare å ikke klatre disse og holde seg til de linjevalgene du selv synes er mest naturlige. Dette er kanskje litt typisk for felt utviklet nær store byer med mange folk som klatrer og utvikler.

Noen eksempler fra føreren 

Ellers

Stedet er skikkelig fint lokalisert i bunnen av Alpene, og det er rolig og fint og har en god atmosfære. Alle folk vi møtte var utrolig hyggelige og gjestfrie. I ukene er det veldig rolig her, mens i helgene er det drøyt mye folk fra Milano som tar turen opp, og parkeringsplass kan være vanskelig å finne hvis en ikke er tidlig ute. 

De fleste tauklatrer eller skal gå på fjellturer, så på buldrefeltene er det fredelig og rolig.

Det er flere fine badeplasser langt elva, men vanner var noe av det kjøligere slaget for far, men det stoppet ikke mor og ungene fra å bade jevnlig.

Fra badeplassen ved Centro Montagno nær huset vårt

                                               Fra campingplassen fem minutter oppi dalen. 

Vi fant tre lekeplasser, hvor alle hadde buldring i nærheten om det skulle være et behov. Alle disse var nær eller rett ved et sted der de serverte mat og drikke som var glimrende.

Fra campingplassen, rett ved badeplassen på bildet ovenfor. Dette var nok ungenes favoritt.

Lekeplassen på Hotel Miramonti, ungene likte denne også. Pizzaen her er deilig!

Det er et par jalla matbutikker i området i Cataeggio og San Martino, men utvalget er dårlig og prisene høye, så det anbefales å kjøre storhandling på f.eks Iperal i Morbegno på hviledager (20 min å kjøre).

Bo hvor?

Før vi dro var vi veldig i tvil om vi skulle bo i Morbegno og omegn, hvor det var flere steder på Airbnb å velge fra. Fruen tok en sjefsavgjørelse om at vi burde bo oppe i dalen. Det kosta oss noen laken ekstra og utvalget var lite, men var verdt det. Den fleksibiliteten er alfa omega. Da hadde vi muligheten for morgenøkter, og komme tilbake til huset som tok få minutter for å chille mens den verste varmen stod på midt på dagen og minsten kunne hvile hjemme som gjorde at vi av og til slapp å slepe på vogna.

Mao, det er best å bo nær klatringa, så altså en plass i Val Masino dalen. San Martino hadde vært midt i blinken, men Cataeggio er også glimrende (se kart øverst).

Nyttige fakta

-        -Det tar to timer å kjøre fra Malpensa flyplassen i Milano.

-        -Litt mygg og flått kan kan forekomme, så ta gjerne med insektmiddel

-        -Pizza her er skikkelig digg og billig på restaurantene. Restaurantene åpner ikke før kl 18.00

Pizza nok en gang. Denne gang i San Martino, Fiorelli het stedet. Meget bra. 

-        -Italia er et u-land, og flere steder tar de ikke kort, så ha cash parat just in case

-        -Det er god mobildekning de fleste stedene i dalene her. Bra for å finne desperat beta på youtube

-        -Klatrefører finnes kun i bokform, og fås kjøpt i klatresjappa i San Martino, eller på Centro Mortegno og Hotel Miramonti i Cataeggio (sistnevnte har meget god mat, hyggelig service og sønnen i familiekartellet er ivrig buldrer og ble med oss ut å viste oss classics)

-        -Vurder å ta med sele og tau. Det er flere bolta ruter som ser fete ut, og mye tradklatring  for de som driver med sånt

-        -Den totale reisetiden er ålreit og det er lett å finne rimelige billetter til Milano som er en bonus

Konklusjon

Som buldredestinasjon med kids funker det bra på sommeren. Er du harbarka buldrer der forhold betyr alt er det Rocklands eller Magic Wood som gjelder i sommermånedene, men det er ikke særlig barnevennlig for de minste. De øvrige stedene med bra klatring som er banevennlig er minst like klamt i varmen, så konklusjonen må bli at Val Masino er et bra alternativ til f.eks Font, spesielt om du ikke har vært der før. Du kan jo selvsagt opte for en annen årstid. Oktober og november skal visst være lite regn og noe kjøligere. Selv på vinteren snør det knapt så du kan dra der i februar for godt stick (uten unger).

Det er noe koselig og unikt med kulturen oppi Alpene, det å sitte å spise pizza og nippe til en duggfrisk birra mens en iaktar talløse spisse topper er noe for seg selv. Det går i alle fall charterferie en høy gang. Det er ikke utenkelig at vi tar en tur til med ungene. Det er heller ikke utenkelig at jeg tar en kompistur der på den kjøligere halvdelen av året for litt mer seriøs støting J

Pappaperm og tur til Fontainebleau del 2

Beklager treighet i bloggingen. Det kommer av en veldig god grunn, jeg er frisk, fingen funker, og vi har klatra veldig veldig mye! Livet er fantastisk her nede. Jeg har aldri opplevd en bedre periode med finvær i dette området før, og de som har reist mye her før vet at det ikke alltid trenger være sånn. Og ja, det er faktisk ålreite forhold i skyggen.

Jostein dro i morges til Sveits for pow pow action i Alpene. Han virket særdeles fornøyd, og har fått ticket en hel del, samt sitter i skrivende stund på toget til Bern og redigerer mye opparbeidet videomateriale. "Onkel Jossi" har vært en stor glede for Ådne. Også for meg og Olaug. Du skal lete lenge etter en så hjelpsom og trivelig fyr! Han var kombinert spotter/pakkesel/au pair og nanny, og vi gir gode referanser til andre klatrende småbarnsforeldre.

Vi har også gjestet en meget erfaren Font-entusiast, nemlig Eirik Thorsrud, aka Jølsrud. Vi ble kjent med Eirik og Rocklands for et par år siden, som til daglig representereren del av kjernen i buldremiljøet i Trondheim. Eirik har vært i Font 12-13 ganger, og har (fra vårt ståsted i alle fall) en enorm kunnskap om klassikere, felter og softe 7a'er. Samt en og annen røverhistorie, og en forkjærlighet for confit de canard. Det vil si and, kokt i andefett. Klassisk fransk cuisine. Vi var så heldige å få servert dette den ene kvelden, og Eirik lærte oss fremgangsmetoden for å anrette dette. Bilen skal fylles opp med andeconfitt før avgang om to uker, trust me.

I forigårs møtte jeg tilfeldigvis to flotte typer som jeg ble kjent med i Sør Afrika for noen år siden, Marijus og Arjan. De kom innom på kvelden for forfriskninger og pisspreik, veldig koselig. De skal være her en uke, før de drar til Ticino i Sveits.

I går kom min mor og stefar. Både de og Ådne er kjempegira, og stemningen er på topp. Stefaren min Hans er kokk og har vært i sitt ess her nede. Vi har bare kunnet lene oss tilbake og fått middag servert uten å måtte løfte en finger de siste to dagene, og det er ingenting som tyder på at det kommer til å endre seg :-)

Vi har vært som barn i en godtebutikk hver dag her nå, og kan ikke si annet en at livet her har vært helt fortreffelig for hele familien og gjester. Prosjektlista vokser raskere en jeg klarer stryke bulder av lista, og jeg blir mer og mer sikker i min sak. Font er verdens beste buldrefelt. Nå lurer jeg på om jeg har nok gode år igjen i livet til å klare utrette en brøkdel av de ambisjonene jeg har med tanke på klatreutfordringer her nede. Noe som er helt sikkert, er at dette ikke er siste tur ned hit. Nå kommer Jan Eivind og sønnen hans Kristoffer ned her neste uke, samt min gode kamerat Sindre Bø uken etter. Langtidsvarselen er en fryd for øyet, og ting ser meget lovende ut!

Stay tuned for post 3. Bildekreditt til Jostein Øygarden. Er du mest interessert i klatrebildene anbefaler jeg å hoppe et godt stykke nedover.

 Deilig kaffe og pain au chocolat på morgenkvisten.

 Jostein på Isatis.

Pakkeselet.

Opp til den lokale kjøpmannen å kjøpe baggis hver morgen. Ligge rett oppi gata fra huset.

Olaug på en tøff 6c på L'elephant

Olaug og Ådne på vei til L'elephant Oest

Det eneste familiebildet vi har tror jeg :-)

Ådne viser Jostein hvor alle klassikerne er. 

Highballklassiker på L'elephant.

Flott bulder på Bois Rond.

Larchant.

Tøff kirkeruin i Larchant.

Huset vårt.

Eirik i gang med å tilberede confit de canard.

Med søtpotetstappe, brekkbønner og tomat. Nam!

Kaffe og klatrefører, deilig morgenrituale.

Arjan De Kock fra Sør Afrika prøver ut lekene til Ådne, det klassiske bankebrettet fra Brio

Ådne finner skogens ro.

Vi fyrer opp grillen og leker at det er sommer. Som det nester er.

 Hans i gang med dagens middag. Det ble grilling, sakki så bra!

Olaug sitt mesterverk på Sola flyplass på vei ned. I et forsøk på å få sneipen til å sove litt.

Gutta måler bisse. Jostein gav opp, og jeg tror Eirik vant.

 Ådne lærer å gå, og gjør stadig fremskritt.

 Meg og Jossi leter etter bulder med føreren. 

Ådnes nye favoritt, egg!  Han er helt gal etter det.

Hviledag i font. 

Forfriskninger på kafé ved Dame Joanne, på fanget til onkel Eirik

 Så kom farmor, stor stas. 

 Den første klatredagen min etter fingerbrudd og sykdom. Repeterte en av mine favoritter i Font, Coup de lune 6b, på L'elephant. Gikk denne første gang i 2001.

 Jostein på fet 6b'ish bulder på Roche Guichot.

 Bois Ronde, en 6b

 Pølsa på La Baleine. Stang ut for denne gang. 

Morgenøkt med Jostein på Roche Guichot, fikk kjapt levert en tøff 7b, Achoppement Libre.  

 Samme dag, vi gikk Atmosphere (står i 7a, men mer 6c tror jeg).

 Fikk endelig levert Duroxmanie! Har av en eller annen merkelig grunn ikke gått denne før. Sikkert fordi den er grisepolert, som er veldig synd. Megaklassiker da. 

Brazil assis, 7a. Kinkig sak på Roche aux Oiseaux.